Berg og dalbane.

Når jeg ble syk og det viste seg at ting var såpass alvorlige og at jeg ikke kunne komme til å bære frem egne barn sa alle til meg; men du kan jo bare adoptere..som om det var den enkleste sak i verden! Hadde de bare visst halvparten av det jeg vet idag! Jeg tror med hånden på hjertet at jeg ikke er alene om å si dette. Å adoptere et barn, er ikke bare å gjøre det! Det krever faktisk veldig mye, ikke bare av pågangsmot, men iallefall en stor porsjon tålmodighet og til tider kløkt og en evne til å prate for deg. Hvis du ikke kjenner deg selv før du starter med prosessen blir du iallefall kjent med en del sider av deg selv underveis, og det både på godt og vondt!

Idag vet jeg jo hva det krever av deg som person og av oss som par å gå gjennom denne prosessen, eller egentlig vet jeg jo bare litt for vi er jo forhåpentligvis snart ferdig med kommunen..... Hadde noen sagt til meg på forhånd hvilken følelsesmessig påkjenning det skulle bli å gå veien via adopsjon for å bli flere i familien hadde jeg nok ikke trodd dem. Men ærlig talt, bare så det er sagt: det er til tider en følelsesmessig berg og dalbane! Heldigvis finnes det et lys i enden av tunnellen, selv om den åpningen akkurat nå ser ut til å være et langt stykke unna. Og jeg vet vi kommer til å bli verdens heldigste "en gang". Akkurat nå kunne jeg tenkt meg å hatt en dato på den " en gang". Gleder meg til å komme ut av denne evinnelige sirkelen med alle forsøkene og prøvene som ikke klaffer. Jeg vet jo ikke hvordan det er, men hvis jeg skal sette meg inn i det, må det jo være sånn det kjennes ut. Nei, det gikk ikke denne gangen heller, prøv igjen om en måned. Og sånn går nå dagene og i dag er det 1 år siden vi leverte søknaden til kommunen vår.

Vi er på reise
mot noe stort.
Kanskje er det ett under eller kanskje er dere to?
Dere bæres ikke under hjertet
men i vårt hjerte.
Vi gleder oss til å treffe dere
- en gang.