Wien

Da har jeg funnet fram kofferten og favorittklærne, så nå er jeg klar for avreise til Wien ilag med kjekke kollegaer. Det kommer til å bli spennende, har sett så mange bilder og hørt mye om Wien og endelig skal jeg besøke den. Gleder meg til en weekend med fylt med konserter, kaffi, god mat. Litt shopping får vi vel også tid til innimellom slagene. Det blir iallefall minst en tur i notebutikken og forhåpentligvis får jeg med meg hjem noen godbiter derifra. Gleder meg til å bare rusle rundt og nyte livet litt, bare være og ikke måtte haste videre til neste ting jeg burde eller skulle hatt gjort. Skal ha med meg en god bok til å lese på flyet og ja, et lite strikketøy får jeg sikkret også plass til.

Sa jeg at det er meldt ca 20 grader....? Nyt helgen, det skal iallefall jeg <3

1. hinder unnagjort.

Det har jammen meg vært så travelt i forrige uke at jeg har ikke rukket å publisere siste nytt og vi som har så mye nytt å fortelle! Jobben har gått som normalt, vært vikar dirigent i mannskor, det er forresten skikkelig gøy! Øving fram mot høstferiens spilleoppdrag i Spania, vært i Etne i helga hos svigers og der rakk jeg å både spille i bryllup og feire 2 årsdag.

Mye positivt har skjedd iløpet av uka, politiattestene og den siste likningsattesten ramlet ned i postkassen, JIPPI! Da kunne vi endelig sende fra oss en signert sosialrapport med alle sine oppdaterte attester og følgesbrev. Søknaden vår kommer til å ankomme Bufetat iløpet av kommende uke......den skal bare signeres av saksbehandler og avdelingsleder før den går til Bufetat. Dermed er første etappe unnagjort og vi manøvrerer oss videre og håper på en kjapp og positiv Bufetat behandling. Kryss fingre og tær alle mann :-) <3 Ha ei flott uke!

Attester og venting..

I natt hade jeg en litt rar og på samme tid en flott drøm. Jeg har i det siste begynt å tørre å tenke tanken helt ut, at vi på sikt kanskje og forhåpentligvis kommer til å bli en større familie.  Da trenger det seg på litt flere tanker og undringer, mon tro hvilket kjønn, alder, blir det søsken eller bare ett barn. Jeg føler jo at vi stadig vekk er i en eller annen form for ventesone, klar for neste etappe, eller neste tog/buss.... Så tilbake til drømmen min; vi har kjørt vel og lenge og kommer omsider fram dit vi skal stoppe og overnatte. Vi har iløpet av dagen passert både store og små byer og kjørt lange strekninger uten noen form for bebyggelse, bare masse grønne gresssletter og litt skog. Vi stopper til slutt på et ganske lite sted, ligner kanskje mest på en liten landsby eller forstad. Vi registrerer og legger oss på minnet hvor vi finner togstasjonen, alltid kjekt å vite! Togstasjonen består av en stor gul stasjonsbygning, to doble spor og parkeringsplass. Vi Kjører litt videre og finner stedet hvor vi skal sove. Parkerer, sjekker inn og pakker ut av bilen.

Det går ikke lang tid før telefon min ringer, det er kontaktpersonen vår i adopsjonsbyrået, og vi får en helt uventet beskjed: Vi har gleden av å overbringe dere en god nyhet! Dere må dra til stasjonen med en gang, for dere har blitt tildelt ett barn og det kommer med toget om en halvtime. Dere skal se etter en dame i rød kåpe som leier en liten gutt, deres sønn. Ja altså, bare så det er sagt, hun er forøvrig helt ny i jobben sin og dere er hennes første "oppdrag". Kan du tenke deg... Det er den beskjeden vi får. Jeg gjør meg klar til å dra for å ta imot dem og en god venninne har jeg klart å overtale til å bli med bare sånn i tilfelle jeg skulle bli så rørt at jeg ikke klarer å huske og gjøre alle de rette tingene. ( Hva er de rette tingene i en sånn situasjon??) og hvor i all verden kom hun fra, "Nina" dukket opp fra intet, takk og lov for det! Magne kan iallefall ikke være med å ta imot, kanskje han måtte hive seg i rundt med oppusiingen av barnerommet, ikke vet jeg, men han er iallefall ikke med for å ta imot sønnen vår.

Vi finner lett den rette perrongen, selv om togstasjonen har endret seg ganske drastisk i forhold til første bilde, nå har den blitt gedigen, mye større enn Oslo S! Men der kommer de imot oss, hun i rød kåpe, leiendes på min sønn.. en liten gutt med mørkt hår. Damen smiler og kommer mot oss og sier idet hun når fram til oss, her er sønnen din, han heter Jacko og er 2 år. Jeg setter meg på huk, åpner armene og litt nølende løper han inn i armene mine og jeg favner om ham og han klemmer seg inntil meg. Tårene mine triller, ansiktet mitt er et eneste stort smil. og best av alt; det kjennes ut som jeg alltid har kjent ham og at han bare har vært borte på ferie. Og ikke minst takk og pris for at "Nina" var med for å hente ham, for nå finnr jeg plutselig ikke veien ut av labyrinten vi har klart å rote oss inn i. Men ved hennes hjelp kommer vi oss ut de rette dørene. Jeg kan ennå kjenne lykkefølelsen jeg hadde når jeg våknet opp.