Attester og venting..

I natt hade jeg en litt rar og på samme tid en flott drøm. Jeg har i det siste begynt å tørre å tenke tanken helt ut, at vi på sikt kanskje og forhåpentligvis kommer til å bli en større familie.  Da trenger det seg på litt flere tanker og undringer, mon tro hvilket kjønn, alder, blir det søsken eller bare ett barn. Jeg føler jo at vi stadig vekk er i en eller annen form for ventesone, klar for neste etappe, eller neste tog/buss.... Så tilbake til drømmen min; vi har kjørt vel og lenge og kommer omsider fram dit vi skal stoppe og overnatte. Vi har iløpet av dagen passert både store og små byer og kjørt lange strekninger uten noen form for bebyggelse, bare masse grønne gresssletter og litt skog. Vi stopper til slutt på et ganske lite sted, ligner kanskje mest på en liten landsby eller forstad. Vi registrerer og legger oss på minnet hvor vi finner togstasjonen, alltid kjekt å vite! Togstasjonen består av en stor gul stasjonsbygning, to doble spor og parkeringsplass. Vi Kjører litt videre og finner stedet hvor vi skal sove. Parkerer, sjekker inn og pakker ut av bilen.

Det går ikke lang tid før telefon min ringer, det er kontaktpersonen vår i adopsjonsbyrået, og vi får en helt uventet beskjed: Vi har gleden av å overbringe dere en god nyhet! Dere må dra til stasjonen med en gang, for dere har blitt tildelt ett barn og det kommer med toget om en halvtime. Dere skal se etter en dame i rød kåpe som leier en liten gutt, deres sønn. Ja altså, bare så det er sagt, hun er forøvrig helt ny i jobben sin og dere er hennes første "oppdrag". Kan du tenke deg... Det er den beskjeden vi får. Jeg gjør meg klar til å dra for å ta imot dem og en god venninne har jeg klart å overtale til å bli med bare sånn i tilfelle jeg skulle bli så rørt at jeg ikke klarer å huske og gjøre alle de rette tingene. ( Hva er de rette tingene i en sånn situasjon??) og hvor i all verden kom hun fra, "Nina" dukket opp fra intet, takk og lov for det! Magne kan iallefall ikke være med å ta imot, kanskje han måtte hive seg i rundt med oppusiingen av barnerommet, ikke vet jeg, men han er iallefall ikke med for å ta imot sønnen vår.

Vi finner lett den rette perrongen, selv om togstasjonen har endret seg ganske drastisk i forhold til første bilde, nå har den blitt gedigen, mye større enn Oslo S! Men der kommer de imot oss, hun i rød kåpe, leiendes på min sønn.. en liten gutt med mørkt hår. Damen smiler og kommer mot oss og sier idet hun når fram til oss, her er sønnen din, han heter Jacko og er 2 år. Jeg setter meg på huk, åpner armene og litt nølende løper han inn i armene mine og jeg favner om ham og han klemmer seg inntil meg. Tårene mine triller, ansiktet mitt er et eneste stort smil. og best av alt; det kjennes ut som jeg alltid har kjent ham og at han bare har vært borte på ferie. Og ikke minst takk og pris for at "Nina" var med for å hente ham, for nå finnr jeg plutselig ikke veien ut av labyrinten vi har klart å rote oss inn i. Men ved hennes hjelp kommer vi oss ut de rette dørene. Jeg kan ennå kjenne lykkefølelsen jeg hadde når jeg våknet opp.