mandag 27. desember 2010

Livets mange vendinger.

Ikveld har jeg lyst å skrive litt om skjebnen og hvordan livet kan forandre seg. Bare ta mitt eget, det året jeg fylte 35 bestemte jeg meg for å bruke skattepengene mine på laptop. Uten den hadde jeg jo ikke skrevet dette her i kveld. Og med laptopen kom det en hel del andre endringer også som må sees litt i historiske sammenheng. Dere skjønner, jeg har alltid sagt til mine venninner at jeg kommer ikke til å treffe mannen i mitt liv før jeg er over 30, egne barn kommer heller ikke før dette.... og har jeg ikke truffet drømmemannen innen jeg har fylt 30 skal jeg heller vurdere å sette inn annonse i Dagbladet.. Det ble ingen annonse i Dagbladet, men match.com.

Mange synes nok det hele gikk raskt, men for oss føltes det helt rett. Begge to var voksne og vi visste hva vi ønsket oss. Vi levde på forelskelsens rosa skyer, ble samboere og forlovet oss, vi hadde det helt fantastisk helt til vi kom til jul 2008 da startet det som igjen skulle snu livet mitt og nå vårt opp ned. Jeg hadde fått en infeksjon og måtte en tur til legen, dette blir bedre, men så starter jeg nyåret med at jeg føler meg litt hanglete men vi tenker ikke noe mer over det, det hadde jo skjedd mye denne høsten, jeg hadde truffet MANNEN i mitt liv, blitt samboer, mamma kjøpte leilighet og flyttet og huset hennes ble lagt for salg. At jeg var litt trøtt og sliten var jo bare normalt. Men hva er normalt?

Jeg ble liksom bare ikke bedre og den ene urinveisinfeksjonen avløste den andre. Og jeg hadde ikke hatt dette problemet før! Kjente og kjære mente at dette var helt normalt å ha og de sa: ”du vet, på folkemunne blir dette kalt kjærlighetssyken". Men jeg var nå ikke helt sikker på dette. Den ene gangen var jeg redd for at den hadde gått helt opp i nyrene og jeg var både engstelig og redd. Fastlegen min hadde vært på ferie og var litt usikker men heldigvis bestemte han seg for at dette måtte vi til bunns i. Derfor bestilte han ultralyd av blære og nyrer. I dag er jeg så glad for at han hadde vært på ferie og ikke bare føyset meg vekk, men tok min bekymring på alvor. På ultralyd fant de en cyste på den ene eggstokken. Jeg ble sendt i MR for denne ville de ha et bedre bilde av. Det viste seg at den hadde kammer og var litt stor. Dette vakte nok uro hos røntgen legene til at de ville at en spesialist skulle se på den og bildet ble videresendt til sykehuset. Etter noen uker ble jeg kalt inn til undersøkelse på Gynekologisk poliklinikk. Alle legene jeg traff på kunne ikke si noe med sikkerhet og de trøstet meg så godt de kunne, siden jeg var så ung var det mest sannsynlig ikke ondartet. Men, gynekologen var ikke sikker på hva han såg derfor satte han meg opp på en hasteoperasjon uka etter. Dette var fredag den 13.mars og jeg hadde akkurat startet på vinterferie...tro meg, det var den verste vinterferien i hele mitt liv! Alle slags tanker raste gjennom hodet mitt og hva nå....tenk om det var så gale at jeg ikke kom til å stå det over, hva med barn, kom Magne til å gå ifra meg??? Tenk om jeg kom til å dø. Tenk på alle de som var rundt meg, hvordan kom til de til å ta det?

Jeg ble lovet at dette ikke skulle være noen øvingsoperasjon og begge overlegene skulle foreta inngrepet. Det var også en patolog til stede som skulle ta et frysesnitt av cysten og det skulle gi oss svaret på om den var ond - eller godartet. Det viser seg at cysten var ondartet og bestod av hissige kreftceller. Operasjonen tok en ny vending for nå måtte det fjernes lymfeknuter for å se om det fantes noen kreftceller i dem. Alle organer måtte sjekkes og de tok en avgjørelse på å fjerne begge eggstokkene og livmoren. Vi hadde snakket om dette på forhånd og siden vi var i den situasjonen at vi akkurat hadde begynt å snakke om barn, skulle de gjøre sitt for å bevare mest mulig. Men nå tok de ingen sjanser, noe som jeg i ettertid er veldig glad for. Jeg er fortalt at det var en veldig komplisert operasjon og at jeg har hatt veldig flaks. Komplisert fordi det oppstod blødninger og idet de skulle ta ut cysten sitter den så klemt i bekkenet at det kommer hull i den og det drypper ett eller annet i buken. De skyller meg og skyllevannet er rent, men da er det ingen bønn, Kvinneklinikken i Bergen sier at jeg må ha cellegift behandling. Men jeg var jo tross alt heldig også! Det var ingen spredning, tidlig stadium 1 og alt ble fjernet, eggstokker og livmor og jeg måtte ta cellegift kur og dette var for sikkerhetsskyld. (Jeg visste ingenting før jeg våknet opp etter operasjonen.) Legen som vekket meg sa: "det var ondartet og vi måtte fjerne alt, det vil si både eggstokker og livmor." Jeg var i tåkeland og bare nikket når han spurte om jeg var våken og hadde forstått hva han hadde sagt. Dette døgnet raser tankene på nytt gjennom meg, HVA NÅ?

Et halvt år senere er jeg ferdig med cellegift behandlingene. Ja, jeg skriver behandlingene fordi jeg valgte selv å følge en metabolsk diett bestående av raw - food og B- 17 også såkalt Amygdalin. Jeg ble nemlig så allergisk at jeg tålte bare ett middel og de ville aller helst hatt meg på to komplimenterende midler som de kalte det. Men jeg tålte bare Carboplatin, etter hvert fikk jeg jo også vite at det var bra jeg tålte det middelet for det var det som var det viktigste middelet. Men jeg fikk litt hetta og valgte å rense kroppen og følge B- 17 dietten noe som jeg i ettertid er veldig glad for å ha gjort.

For et 2009! Så langt hadde det vært mye "krig" og masse sorg og til tider kjentes det ut som om alt var en kamp. Så vi trengte å avslutte dette året med brask og bram og inviterte familie og venner til bryllupsfest. Og det var en utrolig flott dag. Kjolen kjøpte jeg som premie første gangen jeg klarte å gå hele gågata fram og tilbake etter operasjonen, sko og jakke var premie den gangen kroppen var så sliten og blodverdiene så lave at jeg ikke fikk lov til å ta siste kur. Vi har en helt fantastisk familie spredt over hele halve landet og vi er så glad for at vi klarte å samle alle sammen. Mine fantastiske kollegaer og søster med familie tok seg av det musikalske i kirken og på festen. Maten stod min eldste bror for og svigerinner og venninner hjalp til med border og pynting. Det eneste jeg valgte var farger, blomster og lys. Helt fantastisk med så kjekke hjelpere. Dagen etter drog vi på bryllupsferie til Tenerife, 14 dager, tror du det var deilig for en sliten kropp...vi kom hjem 20.desember og ankom et hus fullt av gaver. 22.desember var det kontroll på sykehuset og alt såg bra ut. Det var første kontroll av mange. Hver 4.mnd er jeg innom for å ta blodprøver og sjekke at alt ser bra ut. Så langt har alt vært fint!

2010 har så langt vært et rolig mellom år og i høst har vi nå startet opp med adopsjonspapirer. O'du heilage skjemavelde! Og vi er bare så vidt begynt...men det er rart hva vi klarer så lenge vi vet at noe flott venter på oss i andre enden. Vi har så langt vært heldige og alle dører har åpnet seg for oss og ingenting har dratt unødvendig langt ut sånn tidsmessig. Nå må vi bare komme i gang meg sosialrapporten sånn at vi kan få sende søknaden vår til Bufetat og det kommer til å skje i løpet av 2011.

2011 er der foran oss med blanke ark, det blir spennende å se hva året bringer oss! Og nå kan vi jo på en måte si at vi er på vei. På vei mot noe større…J

2 kommentarer:

  1. Du e tøff, Susanne. Og så positiv! Stå på videre! Vil dela et sitat eg leste i dag:

    Man kan velge å irritere seg over at rosebusken har torner, eller man kan glede seg over at tornebusken har roser!

    SvarSlett
  2. Tusen takk, det var et flott sitat! Jeg velger å glede meg over at tornebusken har roser <3

    SvarSlett