Å vente..

Det å vente kan være så mye. Men hvis vi ser litt nærmere på begrepet så betyr det jo å være på vei fra en tilstand til en annen tilstand. Fra sulten til mett, bevege seg fra en plass til en annen. Og hva skal en gjøre for å få ventetiden til å gå? Jeg har prøvd hagearbeid, symaskin, strikking...men jo mer hektisk tankevirksomheten er, jo vanskeligere blir det å samle seg om et håndverk. Så hva gjør en da? For å si det sånn, det er lenge siden huset vårt har vært så gullende rent som det er nå. Mannen har både fått eplekake, middag og hjemmebakt brød idag! Og vi er ferdig med å pusse opp både vaskerom og bad. Nå er det like før vi går løs på stua.

Som den optimisten jeg er har jeg jo hele tiden sagt at september....det blir en bra måned. Da kommer vi i mål og forhåpentligvis kan vi på det ene eller andre viset bevege oss videre med en visshet om å være godkjent eller med en stopp på sånn ca 18 mnd. Men profetiene mine har ikke helt truffet blink.. I dag viser jo kalenderen at det er siste søndag og den aller siste dagen i september, og vi har ennå ikke fått en avklaring. Helt ærlig, jeg såg aldri for meg at det skulle ta ca 2 år på å bli klarert, eller få en karantene for adopsjon... trodde aldri at det skulle komme til å ta 9 mnd å få et svar fra buf heller. Og for å si det mildt, det er ganske nervepirrende å gå rundt her og vente. Som Stine sier, vi kommer nok til å vinne gullet til slutt. Ja, det tror jeg på!

De siste to ukene har vært helt spesielle, fra å ta steget og purre for å få et svar, til vi på tirsdag denne uka får melding via advokaten at vi skal få en avklaring iløpet av denne uka... Tenk alle tankene som har rast gjennom hodet mitt, og gang det med noen tusen ekstra, kaos! Jeg ser frem til å få en avklaring nå, samtidig vet jeg ikke om jeg vil vite. Å måtte vente 18 mnd er ikke noe nederlag, men jeg håper vi slipper det! Jeg går rundt med en følelse av å vente på dommen, jeg har aldri vært på rektors kontor, men tror jeg vet hvilken følelse som råder, det er den samme nervøse følelsen som melder seg når jeg skal på kontroll eller til tannlegen. Dere skal bare vite at jeg blir så glad i hjertet mitt over at vi har så mange gode tenkere der ute. Det er så godt å vite at vi har støtte fra dere, at dere tenker på oss, krysser det dere har for at det skal gå bra og ber til høyere makter. Jeg vil bare si at vi begge to setter stor pris på det! Så, tusen takk alle sammen!

Jeg ønsker dere alle sammen en flott Oktober! For meg er dette siste undervisningsuke før høstferien, jeg gleder meg til å få undervisningsfri og fordøye inntrykk.

Kronglete vei!

Disse bildene tok jeg sommeren 2011, da var vi på biltur i Norge, Geirangerfjorden, Trollstigen m.m. For et landskap vi har i dette landet, spektakulært, vilt og vakkert!

Ikveld skal jeg prøve å sette ord på litt av den uendelige lange venteprosessen vi er midt oppi, eller kanskje vi snart er i ferd med å få en avklaring, jeg vet ikke. Men en ting vet jeg og det er at vi snart har ventet i 6 mnd på en tilbakemelding fra Bufdir og jeg kjenner at nå er tålmodigheten min iferd med å revne. Akkurat nå føles veien så uendelig og unødvendig svingete! Jeg skulle ønske vi snart fikk et klart svar om vi må vente i 18 mnd til eller om vi kan få grønt lys og gå videre til neste sving. Hvorfor skal det måtte ta så lang tid for å få en avklaring....?

Jeg prøver å ikke la det påvirke dagliglivet mitt, at hele denne adopsjonsprosessen bare er en liten ting som rusler og går ved siden av oss. Jeg klarer det stort sett bra, men ikveld kjenner jeg at det topper seg ørlite grann og det er ikke bare noe som pågår ved siden av meg... men midt i livet mitt og det stjeler tankene mine og jeg kjenner meg ørlite frustrert! Det rett og slett påvirker meg mer enn jeg vil innrømme. Det føles litt sånns om elven som på bildet med all nedbøren har blitt til en gedigen foss. Sånn kjennes det ut, følelser som er iferd med å gå ut over sine breder og jeg kjenner meg egentlig litt trøtt og sliten av å holde meg og motet mitt oppe, av å gå i postkassen og bli skuffet over at nei, ikke idag heller har vi fått avklaring.

 

Det er jammen meg godt jeg ikke visste hvor tøft det kom til å bli på forhånd, for det er nemlig ikke "bare å adoptere"! Jeg har sagt det før og står ved det, jeg forstår at det er til barnets beste, og alt det der. Men vet vi egentlig hva morgendagen bringer? Jeg undrer meg på om alle som blir gravid har på forhånd sett 15-20 år frem i tid når det gjelder sin egen helse..., tror ikke det! Har de vurdert det økonomiske, bolig, jobb, familieforhold og lurer meg på om de har måttet reflektere over oppdragelse av barn. Ærlig talt, jeg tror det er ytterst få som i det hele tatt reflekterer over mine stilte spørsmål før de blir gravid, eller i det hele tatt setter et barn til verden. Beklager om jeg skulle trø på noen sine tær, eller om jeg skulle komme i fare for å krenke noen av dere. Jeg er jo ikke perfekt og selvfølgelig kan jeg ta feil! Men her sitter jeg, 3 og et halvt år etter operasjon, jeg er sykdomsfri, leverer blodprøver og celleprøver hver 6 mnd og er på rutinekontroll. Alle prøver er fine, ingen tegn til residiv. Blodprøvene som er en av de viktigste indikatorene på om noe er galt skal være under 35, er den det ja, da er alt normalt. Mine prøver ligger rundt 11 og den høyeste jeg har hatt etter operasjonen har vært på 16. Om jeg ikke husker helt feil var det ganske med en gang etter operasjon. Akkurat nå er mitt høyeste ønske: at  veien vår begynner å rette seg ut og at vi har kommet til den siste fasen på vår adopsjonsreise, men jeg vet at imorgen når jeg våkner er det nok en dag med spenning etter endt undervisning. Imorgen er det ikke min tur til å gå i postkassen, da er det husbonden som kommer først hjem og jeg vet hva han ønsker seg i gave på sin fødselsdag; grønt lys! Mest sannsynlig får Bufdir brev fra oss før vi får av dem for vi har nemlig bestemt oss for å purre på dem!



Jeg ønsker å se lyset i enden av tunnellen!

 

 

 

Høst

Høsten har kommet både ute og inne. Hverdagen er på plass igjen, så langt har det vært nok å henge fingrene i. Regner med at det blir litt roligere nå, håper siste endring på timeplanen er unnagjort og at undervisningsroen og konsentrasjonen begynner å melde seg hos både elever og lærer.

Endelig passet både min tid og været sammen. Idag har jeg hatt en deilig formiddag i hagen. Ryddet litt ugras og stelt litt med plantene. Det er så kjekt å følge med på det som vokser og gror, selvfølgelig ikke ugraset, det skulle jeg gjerne vært foruten. Selv om det noen ganger er flotte farger og blomster på dem også. Men jeg tenker spesielt på det som jeg tidlig vår satte av små frø, i sommer var det  spirende vekster og nå, endelig og noe forsinket, står de i sin vakre fargeprakt. Jeg bare måtte ta med en bukett inn og gi til mannen i huset. Og tenk, han ble like glad som jeg pleier å bli når jeg får blomster!


Vi har ingenting hørt fra Bufdir ennå, men som stadig optimist tenker jeg at nå er det sikkert like rundt hjørnet! I mellomtiden sysler vi med hage, jobb og studier. Litt tid til strikking blir det også. Har ikke hatt noen inspirasjon til å sy i det siste, men den tror jeg kommer når det blir litt mer ro over hverdagen. I helga har vi hatt koselig besøk av et vennepar til middag og når jeg tenker meg om har vi vært veldig sosiale den siste tiden, nabo fest, kollega kveld med ost og vin, og fødselsdag feiring på Mannes. Nå er jeg snart klar for middag, hjemmelagde hjortekarbonader laget fra bunn av min mann, han har også kvernet kjøttet selv. Vi kjøpte oss nemlig Kenwood kjøkkenmaskin i sommer og den er ofte i bruk. Vi har vært så heldige og arvet kjøttkvern av Mari og idag blir den testet.

Foran oss står en ny uke med nye muligheter. Jeg skal på studiesamling i Oslo og neste helg kommer Audun Myskja til Haugesund for å holde kurs i energimedisin og dit skal jeg. Gleder meg. Ønsker alle mine lesere en flott og innholdsrik uke!