Kronglete vei!

Disse bildene tok jeg sommeren 2011, da var vi på biltur i Norge, Geirangerfjorden, Trollstigen m.m. For et landskap vi har i dette landet, spektakulært, vilt og vakkert!

Ikveld skal jeg prøve å sette ord på litt av den uendelige lange venteprosessen vi er midt oppi, eller kanskje vi snart er i ferd med å få en avklaring, jeg vet ikke. Men en ting vet jeg og det er at vi snart har ventet i 6 mnd på en tilbakemelding fra Bufdir og jeg kjenner at nå er tålmodigheten min iferd med å revne. Akkurat nå føles veien så uendelig og unødvendig svingete! Jeg skulle ønske vi snart fikk et klart svar om vi må vente i 18 mnd til eller om vi kan få grønt lys og gå videre til neste sving. Hvorfor skal det måtte ta så lang tid for å få en avklaring....?

Jeg prøver å ikke la det påvirke dagliglivet mitt, at hele denne adopsjonsprosessen bare er en liten ting som rusler og går ved siden av oss. Jeg klarer det stort sett bra, men ikveld kjenner jeg at det topper seg ørlite grann og det er ikke bare noe som pågår ved siden av meg... men midt i livet mitt og det stjeler tankene mine og jeg kjenner meg ørlite frustrert! Det rett og slett påvirker meg mer enn jeg vil innrømme. Det føles litt sånns om elven som på bildet med all nedbøren har blitt til en gedigen foss. Sånn kjennes det ut, følelser som er iferd med å gå ut over sine breder og jeg kjenner meg egentlig litt trøtt og sliten av å holde meg og motet mitt oppe, av å gå i postkassen og bli skuffet over at nei, ikke idag heller har vi fått avklaring.

 

Det er jammen meg godt jeg ikke visste hvor tøft det kom til å bli på forhånd, for det er nemlig ikke "bare å adoptere"! Jeg har sagt det før og står ved det, jeg forstår at det er til barnets beste, og alt det der. Men vet vi egentlig hva morgendagen bringer? Jeg undrer meg på om alle som blir gravid har på forhånd sett 15-20 år frem i tid når det gjelder sin egen helse..., tror ikke det! Har de vurdert det økonomiske, bolig, jobb, familieforhold og lurer meg på om de har måttet reflektere over oppdragelse av barn. Ærlig talt, jeg tror det er ytterst få som i det hele tatt reflekterer over mine stilte spørsmål før de blir gravid, eller i det hele tatt setter et barn til verden. Beklager om jeg skulle trø på noen sine tær, eller om jeg skulle komme i fare for å krenke noen av dere. Jeg er jo ikke perfekt og selvfølgelig kan jeg ta feil! Men her sitter jeg, 3 og et halvt år etter operasjon, jeg er sykdomsfri, leverer blodprøver og celleprøver hver 6 mnd og er på rutinekontroll. Alle prøver er fine, ingen tegn til residiv. Blodprøvene som er en av de viktigste indikatorene på om noe er galt skal være under 35, er den det ja, da er alt normalt. Mine prøver ligger rundt 11 og den høyeste jeg har hatt etter operasjonen har vært på 16. Om jeg ikke husker helt feil var det ganske med en gang etter operasjon. Akkurat nå er mitt høyeste ønske: at  veien vår begynner å rette seg ut og at vi har kommet til den siste fasen på vår adopsjonsreise, men jeg vet at imorgen når jeg våkner er det nok en dag med spenning etter endt undervisning. Imorgen er det ikke min tur til å gå i postkassen, da er det husbonden som kommer først hjem og jeg vet hva han ønsker seg i gave på sin fødselsdag; grønt lys! Mest sannsynlig får Bufdir brev fra oss før vi får av dem for vi har nemlig bestemt oss for å purre på dem!



Jeg ønsker å se lyset i enden av tunnellen!